Childhood

Hvor går grensen mellom barn og voksen? Når er det du skal slutte å være 'barnslig', og bare gjøre voksne ting? Personlig føler jeg ikke at jeg har nådd den grensen enda. Jeg tar ikke livet seriøst, jeg vet jeg burde, men hvorfor? Jeg liker livet når det ikke er seriøst. Når jeg kan sove til langt på dag, stå opp, gjøre ting jeg liker og legge meg klokka 4, uten å måtte bekymre meg over at 'oi, nå kommer jeg meg ikke opp i morgen.'

Jeg likte å være barn jeg. Jeg hadde ingen bekymringer. Jeg løp i skogen og laget hytter. Jeg lekte at jeg hadde hest. Jeg hadde tusen usynlige venner, både mennesker og dyr. Jeg klatret i trær, falt ned og blødde. Jeg klatret i trær igjen. Det var ingen hindringer som barn, jeg hadde det godt. Hvor ble de dagene av da..?